Nå kan du kjøpe Paul Charles – Inspektør Christy Kennedy Samlede vol.1
Mandag 15. februar slapp Vendetta Forlag sin første utgivelse, Paul Charles´ Inspektør Christy Kennedy Samlede Vol.1, og spent følger vi med på hvordan det går.
Det er jo svært populært med flere bind nå om dagen (les. Knausgård) så hvorfor ikke presentere leserne med tre romaner i ett bind, slik vi har gjort med de tre første krimbøkene til Paul Charles. I første bind med Paul Charles spennende krimfortellinger om inspektør Christy Kennedy, får du Den Siste Båt Til Camden Town, Jeg Elsker Lyden av Knust Glass og Sorgens Fontene. Alle tre bøker gir deg krimgåter fra Londons bydel Camden, i beste britisk krimtradisjon.
Vol. 2 av Paul Charles forfatterskap er ventet ute til julen 2010, men i første omgang anbefaler vi dere til å altså sjekke ut Vol. 1, eller Paul Charles bind 1.
Boka, som er fabelaktig godt designet og svært billig til sine 349 kroner, kan kjøpes i bokhandel eller på nett hos disse eminente steder:
Bokkilden
Norli
Ark
Bokdykk
Libris
Haugenbok
Så ja, hva kan man si, dette er god krim til en god pris (om jeg får si det selv), så det er bare til å kjøre på!
Pål Stokka
paal@vendetta.no
Her er forresten boka, så man vet hva man skal lete etter
av 2 lesereDet nærmer seg
Nå nærmer den store dagen seg med stormskritt. Den store dagen – det vil si Vendetta Forlag sin første utgivelse noensinne. Mandag 15. februar kan man altså finne Paul Charles´ Inspektør Christy Kennedys Samlede vol.1 i bokhandlere. Skulle det være vrient å få tak i boka så legger vi ut nettbutikklinker på hjemmesidene våre fra mandagen.
Det har vært en “Long and winding road”, som Christy Kennedys favorittband synger det, men nå er vi endelig i mål. I løpet av de neste par dagene kommer det lesekopier av utgivelsen inn på kontoret, og lukten av nyopptrykt papir vil fylle rommet.
Her er boka du skal lete etter hos bokhandler
av 1 lesereAngående Paul Charles og utgivelse
Vendetta Forlag gir ut bøkene om Inspektør Christy Kennedy, og de tre første bøkene Den siste båten til Camden Town, Jeg elsker lyden av knust glass og Sorgens fontene kommer alle ut i ett bind.
Grunnet trøbbel i trykkeprosessen ble feil lesekopi/anmeldereksemplar av Inspektør Kennedy-bøkene sendt ut. Utgavene som ble trykket opp var de som ikke hadde gått gjennom korrektur. Det nevnes i Aftenpostens anmeldelse av boka at “det vrimler av såkalte trykkfeil”. Dette er selvsag svært uheldig, og vi forsikrer om at den endelige utgaven av boka er korrekturlest.
I utgangspunktet skulle boka med de tre første fortellingene om kriminalinspektør Christy Kennedy vært utgitt i løpet av januar måned, men har nå blitt utsatt en måneds tid. Vendetta Forlag tar sikte på å ha utgivelsen klar til 15. februar.
Har du spørsmål angående Paul Charles og bøkene om Christy Kennedy, send oss gjerne en mail eller ring oss.
Mvh Vendetta Forlag
Thomas Ingebrigtsen Lem
thomas@vendetta.no
+47 90 55 53 07
Pål Stokka
paal@vendetta.no
+47 95 83 49 06
av 6 lesereTECH SUPPORT 24 TIMER I DØGNET BURDE VÆRT PÅBUDT
Da jeg skulle begynne oversettingen av Paul Charles bøkene, bestemte min kjære partner seg for at jeg ikke kunne bruke min legendariskt dårlige Dell pc. Jeg hadde ingen problemer med den, med unntak av at en snegle på prozac er kjappere, en bevistløs narkoman har mer minne og lagringsplassen er på størrelse med benplassen på et RyanAir fly. Uansett, han bestemte seg for at jeg burde ha en Mac. Den var grå, hadde lysende taster og stor skjerm. Fett, tenkte jeg og dro på en pub med noen venner. Når jeg er på pub med vennene mine skjer en av to ting.
-
Vi tendensere mot å bli så barnslige at barn skjemmes av oss.
-
Vi blir betenkte og løser verdensproblemer.
Verdensproblemer i min vennekrets er ikke nødvendigvis den heller oppskrytte svineinfluensaen, krigen i Afghanistan eller selvmordsbomberene i Pakistan. Nope, forskjellen på Mac og Pc derimot er et problem for de. Ikke for meg, for jeg aner ingenting om det, jeg bare jatter med. Noen mener Mac er et diktatur på linje med Eritra, mens andre mener PC er like sårbar som en mongloid elgokse i jaktsesongen. Uansett blir stemningen pisket opp av våre, eller da deres, heller trivielle problemer. Jeg kan desverre ikke huske om vi ble enige til slutt eller om debatten fortsatt kommer til å rave ved neste pub runde.
I alle tilfelle satt jeg nå der med en Mac, og det var ingenting jeg kunne gjøre med det. Jeg la Paul Charles boken foran meg og satte i gang. Etter noen timer med jobbing på Mac´en begynte jeg å få taket på det (følte jeg selv). Så ringte en av vennene min (pro-mac) og lurte på hva jeg syntes om den. Joda, den er fin den, kunne jeg svare. Hvilken OS har du? Hvilken bit-rate er det på masterhodet? Er coilen festet til lingvistkabelen med 0,4 mm kabel eller 0,3? Lukter det fisk når du åpner Iphoto? Ehh… Houston, we have a problem. Jeg føler selv jeg snakker norsk. Jeg kan til og med driste meg til å si jeg snakker det ganske bra. Men når folk begynner å snakke data ramler jeg fullstendig av. Jeg hater det, jeg hater når andre mennesker snakker data. Du kunne like gjerne satt meg på en forlesning om kvantemekanikk, jeg hører at du snakker men jeg skjønner ikke hva du sier. Så jeg gjorde det enhver fornuftig person ville gjort. Jeg ba ham om å dra til helvete og la på røret.
Jeg vridde oppmerksomheten tilbake til boken og Mac´en. SÅ begynte det å dukke opp diverse bokser til høyre på skjermen. Maskinen trenger oppdateringer. Hvorfor trenger den oppdateringer, jeg har jo nettopp kjøpt faenskapet. NEI knappen ble bønnhørlig trykket. Gang på gang. Så, etter å ha trykket nei knappen mer enn jeg hadde jobbet var det på tide å lagre dagens jobb. Enkelt eller?
Man skulle kanskje tro det. Jeg trykket på bildet av disketten, (noe som er komisk da jeg ikke har sett en diskett siden hockeyfrisyre, snøvasket dongeri og Modern Talking var det hippeste i verden) og tenkte at da var alt greit. Hvilket format vil du lagre i? Hvilket format? Jeg driter da faen meg i hvilket format du lagrer i. Nå begynte jeg å tiltale maskinen som person forresten. Det var så mye å velge mellom. Hvordan inni helvete skal jeg vite hva jeg bør lagre det i? Jeg fant fram den eneste benevnelsen jeg kunne, som er .DOC og trykket på lagre igjen. Er du sikker? Jeg trykket jo på lagre din satans pest, selvfølgelig er jeg sikker! Jeg sto nå oppreist og pekte på maskinen mens jeg brølte til den. Så kom det en beskjed om at noe kunne gå tapt hvis jeg lagret det i dette formatet og om jeg heller ikke ville lagre dokumentet i et annet format. Jeg var nå cirka fire sekunder unna å helle vaffelrøre over hele maskinen. Men, det var en dyr maskin, og det var nettopp det det var. Bare en maskin. Ro deg ned, ingen vits i å bli sint på en dum maskin. Så jeg tenkte, hvis jeg slår på tastaturet med flat hånd må jo noe positivt skje. Neida, da havnet jeg i noe som minnet mistenkelig om et annet åttitalls fenomen, DOS. Da kom tårene. Tårene brakte inn en litt fortumelt niåring som prøvde å sove.
Hva er det? spurte hun. Det eneste jeg klarte å stavret ut var, Pappa er i DOS. Hun gikk bort til maskinen, trykket tre-fire taster og lagret dokumentet mitt som PAULCHARLES.DOC, og ikke minst, fjernet meg fra DOS. Så gikk hun å la seg igjen. Jeg var stolt over henne, men på en annen side litt såret. Jeg er da faren hennes, jeg er den med alle svarene, jeg har lært henne alt hun kan. I fare for å gjenta meg selv, Houston, daddy has a problem. En niåring vet mer om datamaskiner enn meg og deg. Det er barna som skal redde oss fra DOS. Det eneste vi kan gjøre er å lene oss tilbake og betale ukelønnen. Heldigvis har jeg nå Tech Support 24 timer i døgnet, selv om hun blir gretten når jeg vekker henne klokken tre om natten. Jeg har blitt fortalt til ettertid at det ikke var DOS jeg havnet i, det var noe annet, men det spiller ingen rolle. Effekten var den samme. Problemet med datamaskiner er at man ikke kan snakke fornuft med dem. Noe min kjære niåring også føler om meg når jeg sitter der neglebitende med tårer i øynene fordi maskinen nettop slo seg av. Maskinen min stiller spørsmål bare en niåring kan svare på. Datteren min ordner opp mens jeg svarer som en niåring burde. Jeg geiper, viser fingeren og tror hvis jeg bare kjefter nok vil den forstå hva jeg egentlig vil. Jeg hadde egentlig bestemt meg for at ett barn holder, men nå har jeg skiftet mening.
Jeg skal ha ett til og denne skal lære seg alt det er å vite om mobiltelefoner.
Thomas I. Lem
av 29 lesereSTILLHET FOR INNI HELVETE!!!!!
Av og til når man leser bøker er stillhet det beste man kan ha. En kopp te, kanskje et glass rødvin for de mer dristige. Man slår av telefonen og legger bort datamaskinen (folkens, alle har en bærbar nå, og hvis du ikke har det, legg den stasjonære i skapet og knus skjermen). Naboer som bestemmer seg for å borre i murtak kan man lett skremme bort med trusler om henrettelse.
Man er da klar for å sette seg ned med boken. Selvsagt dukker en slektning opp på uventet besøk, men da kan man alltids skryte på seg at man er lettere angrepet av svartedauen eller den mer tidsriktige svineinfluensaen.
Stillhet. Stillhet til å suge til seg hvert eneste ord forfatteren skriver. Stillhet til å bade i den lyriske verdenen en eller annen person du ikke kjenner har skrevet om.
Men en sjelden gang dukker det opp en og annen bok som tillater et snev av støy, faktisk nesten tvinger deg til det. Først gang jeg leste Paul Charles var jeg godt plassert i en solseng på Tenerife. Ungen var i bassenget, kona var oppslukt av en bok og de resterende turistene (stort sett briter, svensker og tyskere) var allerede så fulle at mitt barn var den eneste personen i bassenget, noe som gjorde det enkelt å følge med. Klokken var tross alt over ti på morgenen, så en viss forståelse for tyskere som ropte etter knackwurst måtte man bare vise. Boken het I Love The Sound Of Breaking Glass. Lett underholdning tenkte jeg. Fire timer og en gråtkvalt, blå niåring senere var jeg ferdig med boken, og det eneste jeg var forbannet over mens jeg leste den var at Ipoden min var tom for batteri. Nå er ikke dette en musikkbok og man trenger ingen kjennskap til musikk for å nyte historien. Men, jeg ville høre alle de glimrende låtene Paul Charles refererte til i boken. Jeg ville høre The Kinks glimrende Waterloo Sunset. Jeg ville høre Nick Drakes fabelaktige Northern Sky, og jeg kunne kommet meg gjennom tre, kanskje fire album av The Beatles. Men det jeg fikk var mer Knackwurst og fulle, bleke, feite briter som sølte sin all-inclusive øl utover boken opptil flere ganger. Men jeg merket de ikke engang. Heller ikke min kones redningsaksjon av niåringen fikk jeg med meg.
Så, når jeg begynte på Paul Charles neste bok, The Last Boat To Camden Town (den første egentlig), var jeg forberedt. Jeg var hjemme og omgivelsene var enklere å kontrollere. Naboene var truet på livet, slekten hadde sendt bli-bra buketter og alt elektriskt utstyr med unntak av stereoanlegget var avslått. Det var en fantastisk opplevelse. Jeg humret meg gjennom boken mens jeg trallet på noen av verdens beste sanger og artister. Det ga boken en ny dimensjon.
Prøv det.
Her har du noen tips på hva du kan lytte til mens du leser :
- Nick Drake – Bryter Layter
- Kinks – Something Else By The Kinks
- Jackson Browne – Late For The Sky
- The Blue Nile – A Walk Across The Rooftops
- Laurie Anderson – Big Science
- Elvis Costello – My Aim Is True
- Nick Lowe – Jesus Of Cool
- Van Morrison – Astral Weeks
- Waterboys – Fisherman´s Blues
- John Prine – John Prine
- Christy Moore – Ride On
- Beatles – Revolver
- Bob Dylan – Blonde On Blonde
- Gilbert O´Sullivan – Himself
- Tom Waits – Closing Time
- Paul Simon – Paul Simon
Thomas I. Lem (Ja, jævla morsomt, den har jeg ikke hørt før….)
av 39 lesereDa er vi i gang!
Heisann! Takk for at du tok turen innom. Her kommer de mest spennende krim bøkene i norge til å bli omtalt.
Thomas I. Lem
av 46 lesere